Det blei så stille

Lørdag kveld var det over, og det blei så stille, mor. I mange dager, ja til og med uker, hadde du strevd med smerter, med ei arm som ville leve sitt eget liv, med alle de ting du ville si, men som v i ikke forsto. Du skjønte hvor det bar da du kom til sykehuset sist. Da gråt du for første gang og sa : jeg kommer aldri mer heim. Så sant det blei!
Og så mye du hadde på hjertet! Og vi som ikke forsto noe!
Bare de aller siste dagene var du smertefri, men da var du heller ikke bevisst. Og da døden kom, kom den fort, Heldigvis. Men dagene blei tomme, så tomme. Ikke skulle vi på sykehjemmet på besøk, ikke trengte vi å ringe til hverandre for å avtale hvem som skulle sitte hos deg når, og slike ting. Og fremdeles går til deg! Vi tok kaffen hos deg, i huset ditt, i går. Og i dag rydda vi i klesskapene dine, og rydda kjelleren. Noe må vi jo gjøre nå. Noe må vi holde oss i gang med. Men fremdeles har vi nok ikke forstått det hele.
Vi tar avskjed på forskjellig vis. Eldstebror tok sin med deg j går kveld da han satte seg ned og hørte Salmer til alle tider for deg, med deg. Det programmet likte du å høre. I det hele tatt var radioen ei trøst for deg, og den sto på hele tida på sykehjemmet. Det sies jo at man hører til det siste. Og vi fortalte hvem som ringte og sendte hilsninger, hvem vi var når vi kom, hvilken dag det var, og hva som sto i avisen. Ei stund bare jamra du, hele tiden, så om du klarte å høre vet bare du. Og iblandt åpna du øynene og så på oss, men vi vet ikke om du så, og om du kjente oss. Det betyr ikke så mye, vi er sikre på at du vet at vi var der, og at vi var til det siste.
Hverdagene våre blir anderledes nå. Men god reise, og takk for alt du var for oss og våre.