I dag har jeg vært på loppemarked. Ikke noe nytt akkurat det, men: en ung dame, tydelig utlending, spurte etter symaskin, tørketrommel, lenestoler. Hun hadde sett to stoler til 200 kr., men hadde ikke de pengene som trengtes. Der sto vi, som hadde penger nok, og ikke gikk dit av manko på noe. Noe slo meg: du eier fire symaskiner, hva om du gir henne den ene? Jeg tok henne forsiktig i armen og spurte om hun ville ha en. Selvfølgelig ville hun, men hva koster? Ingenting, du skal få den. Hun formelig datt sammen av lettelse. Et par timer senere sto jeg på døra med maskinen etter å ha prøvd den først, og blei buden inn på te. Det takker man selvfølgelig ikke nei til. De har fått oppholdstillatelse, men har problemer med å få jobb, for alle spør etter referanse, og når du ikke kjenner noen, har du ingen. Hun har problemer, går heime med ungene (to små) utenom norskkurset. De ønska seg norske venner for å bli bedre i språket, og ha noen. Et hyggelig ungt par, sannsynligvis mye yngre enn mine barn, alene med ny kultur, og nesten trygla om å få bli kjent med oss. Nå skal hun være med meg i husflidslaget for å treffe andre, og komme seg litt hjemmefra. Han fikk beskjed av meg om å være heime med ungene, og ikke ringe etter henne. Vi snakka litt om hvordan det er i Afganistan (de kommer derfra), og der fikk jo ikke damene gå ut alene, og han skulle passe unger. Han lo litt da jeg sa at det blei ikke aktuelt å ringe henne for å spørre om når hun kom heim, for hun kom når vi var ferdige. Vel heime igjen sitter jeg her med mange tanker. Ikke har du nok penger, ikke har du kjente (her er det ingen andre fra Afganistan), ensom er du, og alt er totalt forskjellig fra hva du er vant til. Tror jeg må prøve å følge litt opp der. Ungene prater norsk, og de kan alle trenge støtte. Som jeg ville ønsket at noen tok seg av dem dersom noen av mine måttet flykte slik som denne familien. Fikk litt å tenke på.
August måned har hytta vært tilholdssted, utenom den uka vi dro til Rennebumartnan. Noe snekring og noe maling, bærplukking, trefelling, vasking o.l. var syslene, pluss selvfølgelig garnsetting og fisking. Meget godt vær gjorde at vi tilbrakte hele dagen utendørs, og inntok alle måltider utendørs. Selv symaskinen sto ute. Siden jeg er glad i å sy sammen lapper til noe, og i tillegg er glad i farger, falt jeg for dette teppet som jeg fant i et Quiltemagasin. Og dette er i sin helhet sydd på hytta. Klarte til og med å få det ferdig montert også. En søm gjenstår, men maskinen på hytta er mindre enn den som er heime, så den må tas her heime. Kanskje det melder seg noen som ønsker seg et teppe.
Hils på Alfred, Målfrid og Georg (fra venstre mot høyre). Stakkaren ytterst til høyre er fryktelig beskjeden, og har ikke fått noe navn ennå. Vedkommende vil ikke fortelle om det er en hun eller han, og da er det ikke lett å vite hva den heter. Denne figuren er med heim i helga for at jeg kan prøve å lokke frem hvem som som bor inni der, og få laga klær til denne. Da kommer egentlig navnet av seg selv. Uttrykket i øynene forteller om personligheten, og denne figuren har ikke fått ferdige øyne enda.
Fritt etter en eller annen.
Når vi har blå puter i stolene på hytta, ville jeg ha blå duk også. Fant ikke noe jeg likte som ikke var voksduk, og ikke var de store nok, så løsninga blei å sy sjøl. Er glad i gjenbruk, så der kan jeg sitte ved bordet og kikke på lappene og tenke: ja, den er gra de gardinene som min far sydde, og de lappene er fra det skautet, og det stoffet fikk jeg der, og det er nytt og er kjøpt der. Sånn kan man sy inn minnene.
