Vi drar fra Hafjell

og til Hønefoss for å se Hønefoss spille kamp mot Fredrikstad. Det er kaldt, men vi kler oss godt. Ettersom Stig har problemer med å gå pga isjasprolaps, går han og jeg i forveien. De andre går innom postkontoret for å postlegge et brev. Vi snakker litt om at det tar tid før de andre kommer, og at ingen av oss har med telefon. Og så kommer en mann springende og spør Stig om han venter på sin kone, og forteller at det har vært en ulykke og at det er ringt etter ambulanse. Han sier også at det gjelder mannen som er sammen med hans kone, så vi forlater arenaen så fort vi bare kan (begge har litt problemer med å gå), og når sykebilen akkurat før den forlater området. Og stakkars Arne husker ingenting av at han får kjøre med både blålys og sirener.
Ting tar tid, men etterhvert blir det klart at han har fått kraftig hjernerystelse. Han har mista smak og lukt, innimellom hukommelsen også, men det kommer og går.
Og takk til Stig, som oppi alt dette er sykemeldt, og derfor kan ta alle de telefoner som må tas til forsikringsselskapet, og kan kjøre mora på sykehuset flere ganger pr. dag!
Dette skjer søndag, og torsdag skal Arne overføres til sykehuset heime, men sen kveld blir det utsatt. Jeg har da fått plass på fly nordover, må innom Tromsø, men alternativet er avgårde kl. 6.30 hvis jeg absolutt må reise over Bodø, så jeg godtar omveien over Tromsø. Tror ikke de var så helt inne på hvor Skagen er, de på forsikringsselskapet.
Arne kom da med fly igår, fredag, om Bergen, men det er vel slik det er med ambulansefly, de må ta med det de kan, så da det blei en passasjer til Bergen, måtte de innom der. Men vi er begge kommet nord, bilen står igjen i Hønefoss. Igjen har skjebnen smilt til oss, for Karin ringer at Steinar skal til Ålesund, kan stoppe på Gardemoen på tur heim og ta med bilen vår på heimtur. Snakk om snill mann! Vi diskuterer å kjøre sjøl, men sia jeg ikke er sikker på om når de vil sende Arne heim, er jeg urolig for å bli for lenge borte. Men alt ordner seg.