lørdag 5. september 2009

Ettertanke

I dag har jeg vært på loppemarked. Ikke noe nytt akkurat det, men: en ung dame, tydelig utlending, spurte etter symaskin, tørketrommel, lenestoler. Hun hadde sett to stoler til 200 kr., men hadde ikke de pengene som trengtes. Der sto vi, som hadde penger nok, og ikke gikk dit av manko på noe. Noe slo meg: du eier fire symaskiner, hva om du gir henne den ene? Jeg tok henne forsiktig i armen og spurte om hun ville ha en. Selvfølgelig ville hun, men hva koster? Ingenting, du skal få den. Hun formelig datt sammen av lettelse. Et par timer senere sto jeg på døra med maskinen etter å ha prøvd den først, og blei buden inn på te. Det takker man selvfølgelig ikke nei til. De har fått oppholdstillatelse, men har problemer med å få jobb, for alle spør etter referanse, og når du ikke kjenner noen, har du ingen. Hun har problemer, går heime med ungene (to små) utenom norskkurset. De ønska seg norske venner for å bli bedre i språket, og ha noen. Et hyggelig ungt par, sannsynligvis mye yngre enn mine barn, alene med ny kultur, og nesten trygla om å få bli kjent med oss. Nå skal hun være med meg i husflidslaget for å treffe andre, og komme seg litt hjemmefra. Han fikk beskjed av meg om å være heime med ungene, og ikke ringe etter henne. Vi snakka litt om hvordan det er i Afganistan (de kommer derfra), og der fikk jo ikke damene gå ut alene, og han skulle passe unger. Han lo litt da jeg sa at det blei ikke aktuelt å ringe henne for å spørre om når hun kom heim, for hun kom når vi var ferdige. Vel heime igjen sitter jeg her med mange tanker. Ikke har du nok penger, ikke har du kjente (her er det ingen andre fra Afganistan), ensom er du, og alt er totalt forskjellig fra hva du er vant til. Tror jeg må prøve å følge litt opp der. Ungene prater norsk, og de kan alle trenge støtte. Som jeg ville ønsket at noen tok seg av dem dersom noen av mine måttet flykte slik som denne familien. Fikk litt å tenke på.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar